Innholdsfortegnelse:

Burma: våpen, øl og demokrati
Burma: våpen, øl og demokrati
Anonim
Bilde
Bilde

På slutten av 90-tallet var God's Army, en burmesisk anti-regjeringsgeriljagruppe, hovednyhetene. Trekningen på forsiden var ikke at de var voldelige revolusjonære, men at de var en gruppe barnesoldater. Etter å ha lest Mac McClellands For Us Surrender Is Out of Question, er det forståelig hvordan en slik gruppe ville dannes, etter år med forfølgelse av Burmas etniske Karen-minoritet av militærregjeringen.

McClelland reiste til Thailand for å bo hos Karen-flyktninger som driver en politisk organisasjon som dokumenterer vold mot Karen og fremmer demokrati gjennom samfunnsorganisering. Hun kom til et utenlandsk frat house fullt av karer som ikke virket altfor imøtekommende til å begynne med. Men når hun kom over det første kultursjokket, ble hun tent over å gjøre sin del – å undervise i engelsk og lære om Karen.

Noen alvorlige bånd skjedde i løpet av de seks ukene McClelland bodde på BA-huset. Utenfor tok en prat med den unge forfatteren, nå menneskerettighetsreporter for Mother Jones, for å snakke om opplevelsen.

For ordens skyld: Er det Burma eller Myanmar. Hvorfor?

Det er Burma. Juntaen endret navn til Myanmar i 1989, og å nekte å anerkjenne de ikke-valgte ledernes rett til å gjøre det kan være en dissidenshandling i seg selv. Demokratiaktivister fra Burma kaller det Burma, og jeg kommer absolutt ikke til å krangle med dem.

Du snakker ikke burmesisk. Hva gjorde at du bestemte deg for å bo i BA-huset?

Noen av huskameratene mine snakket heller ikke burmesisk så godt. Siden de er etniske Karen, er Karen deres førstespråk. Men jeg ante ikke hvilket språk de skulle snakke. Av sikkerhetsgrunner fortalte ikke BA meg noe om menneskene jeg ville bo sammen med. Jeg ønsket å bo sammen med dem, hvem de enn var, fordi jeg ville vite hva i helvete som foregikk med denne massive flyktningkrisen på grensen mellom Thailand og Burma, og jeg antok at de måtte snakke litt engelsk hvis de gikk med på at jeg skulle flytte inn. Noe som viste seg å være tilfelle. Og før jeg dro, lærte jeg å si et par veldig viktige ting i Karen, som «hvite mennesker» og «spis noe».

Dialogen flyter jevnt i boken. Hvordan klarte du å kommunisere så mange tanker og følelser med en så stor språkbarriere?

Vi hadde definitivt våre misforståelser, som kommer opp i boken. Men mange av gutta hadde ganske betydelige engelskkunnskaper, som de lærte av vestlige lærere i flyktningleirene deres. Når alt annet mislyktes, tegnet vi bilder eller gestikulerte vilt.

Du bodde i et hus som var ganske mye en kommune med en gjeng med karer, bortsett fra noen få kvinner. Hvordan justerte du?

Øl, for det meste. Som drikkevenner ble vi ganske fort venner. Du må også miste all selvmedlidenhet for ditt milde ubehag eller desorientering ganske raskt når du henger rundt med en haug med overlevende folkemord.

Bilde
Bilde

Visste du hvem Karen var før du bodde på BA-huset? Var det følelsesmessig vanskelig å leve blant flyktninger som har vært gjennom forferdelige opplevelser? Har du noen gang følt deg overveldet av å høre slike mørke, blodige historier?

Jeg tilbrakte faktisk litt tid i en thailandsk Karen-landsby en gang noen år før, og selvfølgelig hadde jeg hørt om langhalset Karen, du vet, med gullringer stablet rundt halsen, og de er begge slektninger til disse Karen. Men jeg hadde absolutt aldri hørt at det var en gigantisk befolkning av minoriteten som var målrettet for etnisk utryddelse i det østlige Burma. På en eller annen måte har ingen det. Så alt de fortalte meg om deres grufulle personlige historier var sjokkerende. Hva?! Regjeringssoldater kom til landsbyen din og drepte din far og onkel?! Hmm? Flyktningleiren din ble brent ned?! To ganger?!

Men det jeg syntes var mest overveldende var fremtiden deres – eller mangelen på den. Disse flyktningene har nesten ingen alternativer, i noe land. De er utrolig jævla.

Hva gjør BA egentlig?

Generelt «fremmer de demokrati» i Burma. Nærmere bestemt sender de flyktninger i Thailand som har flyktet fra leire tilbake over grensen til Burma i flere måneder av gangen for å dokumentere menneskerettighetsgrusomheter og for å trene landsbyboere i hvordan de kan styrke seg selv. Når det gjelder det tidligere oppdraget, kommer de tilbake med hauger med bilder og videobånd med ting du ikke ville tro.

Har du reist tilbake til Thailand for å besøke noen av BA-folkene? Hva skjer nå med de du var nærmest?

Jeg dro tilbake i en måned i 2008, men nå er alle stort sett spredt rundt på planeten. Noen er her i USA, noen i Australia, Storbritannia, Sverige – de fleste av huskameratene mine var en del av FNs største gjenbosettingsprogram i verden og ble fløyet ut av Thailand med mer enn 50 000 andre burmesiske flyktninger.

Den burmesiske regjeringen sa nylig at det ville være sivile valg. Kjøper du denne? Hva tror du skjer? Hvordan tror du det vil påvirke Karen?

Ja, de kunngjorde valget i 2008, og de har ikke kunngjort den eksakte måneden ennå, men det ser ut til at det blir oktober. Teoretisk sett er dette et steg i regimets "Veikart til demokrati." Selvfølgelig er de allerede fullstendig rigget. Militæret er garantert en fjerdedel av setene i parlamentet, generalene går av med pensjon slik at de kan stille som politikere, regjeringen privatiserer bedrifter og selger dem til seg selv og vennene sine slik at de kan beholde kontrollen over alle nøkkelnæringene uansett hva. utfallet av valget. Dette er en slik farse at det viktigste opposisjonspartiet, partiet til Aung San Suu Kyi, ikke en gang vil delta. Så jeg tror valget vil påvirke Karen på samme måte som det vil påvirke alle andre i Burma, ved at alle kommer til å fortsette å bli skrudd.

Hva tror du vil forbedre Karen-situasjonen i Burma, fra statlige, sivile og utenlandske synspunkter?

Mer hjelp vil hjelpe. Burma får mindre enn en tidel av bistanden som Kambodsja får. Og akkurat nå, som jeg profilerer i boken, er en av de eneste gruppene som leverer hjelp til mer enn en halv million uskyldige sivile internt fordrevne i Burma en gjeng omreisende medisiner-flyktninger organisert av en amerikansk eks-spesialstyrkesoldat.

En undersøkelseskommisjon vil også hjelpe. Obama-administrasjonen har videreført den samme gamle ineffektive Burma-strategien, som er sanksjoner, som bare ytterligere utarmer en allerede ødeleggende fattig befolkning. Det han trenger å gjøre er å presse FN til å etablere en undersøkelseskommisjon for forbrytelser mot menneskeheten i Burma. Storbritannia har støttet å gjøre det, Australia har, Tsjekkia har, og et panel av jurister som skriver for Harvard Law School, og flere nobelprisvinnere. Det er en internasjonal juridisk forpliktelse, og en moralsk forpliktelse. For ikke å nevne hvordan det kommer til å få FNs medlemsnasjoner til å se ut når denne historien endelig bryter ut og de alle bare har stått rundt med d*kkene i hendene. En gang til.

Hva har du holdt på med siden du forlot Thailand?

Rett etter at jeg var ferdig med boken, ble jeg menneskerettighetsreporter for Mother Jones. Så jeg har en blogg på MotherJones.com, og vi finner alltid ut hvor jeg skal gå videre. For eksempel, akkurat nå, rapporterer jeg fra New Orleans om post-Katrina utdanning og rettferdighetsspørsmål som jeg sverger er mye, mye mer fascinerende enn du skulle tro. I tillegg er jeg alltid fortsatt blaming om det store skjulte folkemordet i Burma til alle som vil lytte til meg.

Anbefalt: