Everest-operaen på åpningskvelden
Everest-operaen på åpningskvelden
Anonim

Før «Into Thin Air», førstehåndsrapporten om Everest-katastrofen i 1996, ble en bestselgende bok, var det en Outside-historie. Nå har den blitt udødeliggjort som en opera.

Våren 1996 sendte dette magasinet Jon Krakauer til Everest på jakt etter en historie. Der ble Krakauer fanget i en dødelig snøstorm som tok livet av åtte mennesker. Fem måneder senere publiserte Outside sin førstehåndsrapport om katastrofen, som ble fulgt i 1997 av den prisbelønte boken Into Thin Air.

Du er sikkert kjent med historien. Katastrofen – den dødeligste dagen i Everests historie inntil et snøskred tok livet av 16 sherpaer i fjor – har vært gjenstand for fem andre sakprosabøker, en spesiallaget for TV, en dokumentar og en kommende Hollywood-film (planlagt for en utgivelse i 2015).).

Nå er den gjenfortalt som en opera.

Everest, som hadde premiere forrige helg på Winspear Opera House i Dallas, er en 70-minutters feberdrømmeversjon av den berømte historien. I sin emosjonelle kjerne er det et show om verdien av hvert pust og trinn. Og som mange beretninger om katastrofen, handler det både om kostnadene ved ambisjoner og det kollektive håpet vi får fra å utfordre oss selv på verdens mest uforsonlige steder.

De som har lest Krakauers beretninger vil bli kjent med handlingen. Operaen følger Rob Hall (spilt av Andrew Bidlack), en dyktig fjellklatrer fra New Zealand, og hans klient Doug Hansen (Craig Verm) mens de tar seg til toppen og prøver å stige ned gjennom snøstormen. De to klatrerne omkommer, men ikke før Hall klarer å ringe sin gravide kone, Jan (Sasha Cooke). Showet sporer også Beck Weathers (Kevin Burdette), en klient av Hall's som overlever prøvelsen til tross for å ha blitt etterlatt for død to ganger.

Sasha Cooke som Jan Arnold i EVEREST
Sasha Cooke som Jan Arnold i EVEREST
everest opera
everest opera

"Du prøver å være tro mot tingens ånd," sa Scheer. "Det er vanskelig å definere, men det er oppgaven. Til syvende og sist, når du forteller en historie i en opera, er musikk det primære kommunikasjonsmidlet. Det betyr ikke at ordene ikke er viktige, men musikkens jobb er å la folk føle denne opplevelsen.»

Da han var ferdig med librettoen, gikk Scheer bort til Weathers’ hus og sang den for ham. Været, husker han, begynte å gråte.

Selve produksjonen krevde måneder med planlegging, design og øving. På premieren var settet sammensatt av rundt 50 fire fots kvadratiske hvite blokker, stablet og spredt rundt på scenen. Mange av blokkene var bakgrunner for projeksjoner: et kart over Nepal og Everest, en utsikt over fjellets topp, gress- og ølflasker fra en hallusinasjon av en bakgårdsgrill. Gjennom forestillingene klatret skuespillerne – og noen ganger dro hverandre – over dem.

Det var også et refreng: en håndfull hvitkledde sangere som sto på de ytre blokkene. De sang poetiske spørsmål og resiterte tiden mens klatrerne slet, med den uunngåelige slutten nærme seg. På slutten av operaen ble navnene på alle klatrerne som har dødd på Everest projisert på scenen.

Etter det siste teppet ble Scheer og Talbot kalt til scenen. De fikk stående applaus som varte i flere minutter. For en opera som subtilt understreker hvor kritisk hvert sekund kan være, var det en passende hyllest.

Anbefalt: