Innholdsfortegnelse:

Surfing får sin fineste litterære behandling
Surfing får sin fineste litterære behandling
Anonim

I et nytt memoar tar William Finnegan en pause fra hardtslående rapportering for å utforske lidenskapen hans for vannet

Når du leser selvbiografien til enhver eliteidrettsutøver som er viet til en ekstremsport - eller, i tilfelle surfing, den radikale sonen til en ellers godartet og tilgjengelig sport - kan du finne deg selv å lure på hvordan forfatteren noen gang holdt seg i live lenge nok til å skrive boken. Det krever mye flaks, og William Finnegans memoarer Barbarian Days: A Surfing Life er i sitt hjerte kronikken til en heldig mann.

Et par forfattere i parallelle universer, Finnegan og jeg har kjørt mange av de samme litterære dønningene, men som surfer sparket han meg i rumpa og la den høyt oppe på stranden for tretti år siden. Hvis jeg gjør regnestykket riktig, var den eneste gangen jeg noen gang krysset veier med Finnegan i vannet på sørkysten av Oahu på midten av sekstitallet, da jeg var en 14 år gammel østkystkook på Hawaii-ferie med foreldrene mine, og han var en 13 år gammel California-transplantasjon, der i et år og så borte - en varsel om hans ekstraordinære promiskuitet i tiårene fremover, padlet inn i ukjent farvann i en uke eller en måned, en pilegrim og til tider en pioner, en fri ånd hvis påståtte ambivalens for surferens livsstil og det han kaller dens "uopphørlige krav" aldri virkelig satte et hakk i hans nesten religiøse besettelse. "Å kalle surfing en sport," skriver Finnegan, "fikk det feil på nesten alle nivåer."

Bilde
Bilde

Kronisk peripatetisk forankret Finnegan seg aldri før han flyttet til Manhattan på 1980-tallet og ble stabsskribent for The New Yorker. Der oppnådde han fortjent berømmelse for sine ord og reportasjer, om ikke for sine tuber, selv om Barbarian Days sikkert vil rette opp den ubalansen.

Jeg har alltid betraktet det som en type synd mot livets store og vidunderlige panorama å gjøre din verden liten, krympetilpasset til bekvemmelighet, immunisert mot forandring og ukjenthet. Det er de erfaringshungrige jentene og guttene som Finnegan som arver jorden, men når du legger sammen alle reisene, er en enkel oppsummering av bokens kapitler uavslørende. Finnegan surfet her, her og her hundre ganger. Asia, Afrika, Sør-Stillehavet, Hawaii, Portugal, Long Island, De britiske øyer, Mexico, månen.

Det er tematiske maler for hvordan man kan lese og forstå et litteraturverk, et rammeverk som fungerer fint som en måte å forstå menneskets natur og en persons liv. Det er mann mot mann, mann mot natur, og til slutt mann mot seg selv. Det er når Finnegan jobber med disse dynamiske strømmene at Barbarian Days blir mer enn en journal over tid og destinasjoner. Hva er sårbarhetene til et ensomt jeg, aldri mer alene enn på kanten av en stor bølge? Hva med den uunngåelige konkurransen mellom ens brødre? Virkningen av det allmektige havet på ens psyke og karakter? Selvspørsmålet som følger med risiko og hensynsløshet? Jakten på identitet og hvordan den stemmer overens, eller ikke, med søken etter renhet og skjønnhet? Når Finnegan padler inn i den lineupen, er han uredd og full av ynde.

På nattbordet vårt

Bilde
Bilde

To berømte forfattere utforsker menneskehetens skjøre, ikke alltid vennlige forhold til dyreriket i nye romaner.

Ulvegrensen, av Sarah Hall

The Gist: En expat-zoolog kommer tilbake fra Idaho for å hjelpe en jarl med å gjeninnføre ulver på landsbygda i Nord-England.

Administrasjonsverktøy: Industrielt gjerde, GPS

Resultat: Suksess!

Løvinnens bekjennelser, av Mia Couto

The Gist: Jegere prøver å beskytte en liten landsby i Mosambik fra en floke av dødelige løveangrep.

Administrasjonsverktøy: Rifler, trollformler

Resultat: Semi-suksess.

Anbefalt: